For noen uker siden fikk jeg vitnemålet mitt. Jeg fikk beviset i hånda. Jeg er blitt lektor i religion og samfunnsfag. Jeg er klar for skolen. Eller skal være i alle fall. Jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å hilse fra avgangsstudentene. Det er vel kanskje først nå i ettertid jeg ser hvor heldig jeg var. Jeg angret bittert når jeg to dager før den store dagen ikke hadde skrevet et eneste ord. Jeg kom likevel i mål, dog ganske svett og varm. Hvem kom på ideen om å bruke bunad i juni med en temperatur på 20+?
Er det noe jeg har tenkt mye på det siste halve året er hvor viktige gode religionslærere er. Det har vært saker i media på eksempler på religionsundervisning gone bad, for eksempel læreren som sammenlignet Jesus og Muhammed. Gjett hvem av de som kom best ut av den sammenligningen. Likevel har det vært vanskelig for meg og mine medstudenter på lektorprogrammet i religion og samfunnsfag å få jobb i skolen på de trinnene vi er kvalifisert for. Skolen trenger oss så sårt. Samfunnet trenger oss så sårt. De veit det bare ikke selv enda. DET ville jeg snakke om. Og med de kommende ordene la jeg masterlivet bak meg.

Kjære rektor, lærerne våre, administrasjonen, venner og familie – og ikke minst mine medstudenter. Det er stor stas å få muligheten til å stå her og gi en liten hilsen fra studentene, særlig fra oss lektorstudenter. Aller først vil jeg takke dere alle. På hver deres måte har dere alle spilt en rolle i veien vi har gått de siste årene og frem til her vi står i dag. Ingen av oss hadde klart dette helt alene. Jeg tror jeg snakker på vegne av de fleste av oss når jeg sier at vi setter så utrolig stor pris på all støtte vi har fått. Tusen hjertelig takk!
Når jeg har jobbet med dette, har jeg i ettertid sett at jeg har hatt en tilnærming til prosessen som ligner veldig på hvordan jeg jobber med og bygger opp eksamensoppgaver. Hvis man ser bort i fra gjennomslagspapir og skrivekrampe selvfølgelig.
Og en eksamensoppgave starter med en innledning.
Innledningsvis vil jeg si noen ord til MF. Dere har gitt oss en utdanning samfunnet har et stort behov for, enten vi skal bli prester, diakoner, kateketer, lærere – eller noe helt annet. Vi har blitt tatt på alvor som studenter. Meningene våre blir lyttet til. Vi har fått en oppfølgning studenter andre steder bare kan drømme om.
Vi har fått et solid grunnlag i møte med et samfunn i forandring.
Kirken er i forandring.
Skolen er i forandring.
Hele samfunnet er i forandring.
Hva kan vi gjøre i møte med denne forandringen med det utgangspunktet vi har fra MF? Jeg mener vi kan gjøre ganske mye.
Videre i en eksamensoppgave skal det være en hoveddel.
Felles for det mange av oss skal bruke hverdagene våre på, er at vi skal møte mennesker. Mennesker som befinner seg i ulike livssituasjoner. Vi skal ut i en jobb som kan bety en forskjell i menneskers liv, enten det er elever, konfirmanter, brudepar eller andre.
Jeg er en av oss som skal bli lærer. Jeg kjøpte boken til Trond Giske for en stund siden, ”La læreren være lærer”. Han skrev en hilsen når jeg kjøpte boken, hvor han omtalte læreryrket som Norges viktigste yrke. Jeg er ikke alltid enig med politikerne. Men her er jeg veldig enig. Vi skal ut i Norges viktigste yrke. Jeg og klassen min skal nå ut i en hverdag hvor vi er viktige brikker i å forme Norges fremtid. Barn og unge er fremtiden som formes i nåtiden. For det er det vi skal begi oss ut på nå. Intet mindre.
Hvordan kan vi som lærere med utdannelse fra MF bidra i denne forandringen skolen går gjennom? Som samfunnet går gjennom? Det er et stort spørsmål. Men det krever kanskje ikke så store svar. Vi har fått en kompetanse skolen sårt trenger. De veit det bare ikke selv helt enda. For jeg mener skolen trenger mer kompetanse på religion. Dette gjelder ikke bare for undervisningen. Det gjelder skolehverdagen som helhet.
Uansett hvor mye vi sier at religion og livssyn er blitt en privatsak, så er det fortsatt en stor del av samfunnet. Skolen er ikke ekskludert fra samfunnet og religion finnes dermed også i skolen. Dette mangfoldet er noe av det fineste jeg vet i skolen. Så mange ulike mennesker med ulik bakgrunn. Dette mangfoldet er noe vi må ta godt vare på og ha respekt for, selv med de utfordringene det fører med seg.
Jeg husker en av de første timene vi hadde i religionsdidaktikk. Jeg tror ikke jeg var den eneste i klassen som ble litt livredd for å trå feil. Jeg tenkte at alt kan jo oppleves som krenkende, og religion i skolen ble derfor veldig vanskelig. Både som fag, men også i skolen som helhet. I ettertid har jeg heldigvis skjønt at religion i skolen ikke er skummelt, men fantastisk spennende. Og ikke minst noe vi ikke skal være redde for, men heller vise respekt for. Det fortjener det; at vi ser mulighetene, samtidig som vi viser respekt. Dette må skolene også innse. Her kan vi bidra. Vi kan løfte skolens blikk. Vi kan sørge for at mangfoldet brukes som en ressurs, heller enn å være noe man er redd for. Skolen er i forandring. Nå har vi muligheten.
Dette vil jeg og mine medstudenter klare med glans, med den kompetansen vi nå har, og erfaringene som vi får etter hvert. I den anledning vil jeg gi masse skryt til mine medstudenter på lektorprogrammet, og de fantastiske lærerne vi har hatt disse fem årene, som har vært med på å forme oss til de lærerne vi er på vei til å bli. Jeg har hatt medstudenter og lærere som har lært meg mye, utfordret meg, og gitt meg så utrolig mye. Vi har spilt hverandre gode. Skole-Norge er heldige som får oss.
Og etter en hoveddel kommer avslutningen på oppgaven. Jeg har som oftest skikkelig skrivekrampe når jeg kommer til denne delen og den blir derfor ofte litt kort. I dag har jeg ikke skrivekrampe, men jeg har nok litt dårlig med tid, så den blir ikke så veldig lang her heller.
Vi kan med det grunnlaget vi har fått, bidra inn i forandringen som skjer i kirke, skole og samfunn. Vi kan utgjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv. Det skal MF ha litt av æren av.
Vi skal ut i et samfunn i forandring. En forandring vi kan være med å styre. Og det er ikke bare store ord jeg sier. Jeg har oppriktig tro på at vi kan gjøre disse ordene om til handling i våre hverdagslige møter med et samfunn i forandring.