Jeg ønsker meg et ordinært religionsfag

Utkastene til de ulike partiers program for neste stortingsperiode kommer sakte men sikkert. I dag har jeg bladd gjennom Venstres utkast. Jeg hadde hørt noen rykter om at de ønsket å fjerne K-en i RLE-faget. Jeg bladde meg frem til delen i programmet som heter «Kunnskap og like muligheter». Det var vel her skolepolitikken var, tenkte jeg. Men her fant jeg ingenting om KRLE-faget. Jeg begynte å ane ugler i mosen.

I Regjeringens politiske plattform er forslaget om å endre RLE-faget til KRLE plassert under tros- og livssynspolitikk. Det er det også i Venstres utkast til program for neste stortingsperiode. Dette er enda et politisk trekk som gjør religionsfaget vi har i skolen til et mindre ordinært skolefag. Er det noe dette faget trenger, så er det at det trekkes bort fra nettopp livssynspolitikken. Det er et kunnskapsfag, ikke et forkynnelsesfag.

Jeg ønsker meg et ordinært religionsfag. Kjære politikere, la det snart bli kunnskapspolitikk!

Reklame

KRLE-fagets vei videre i fornyelsen av Kunnskapsløftet

Religionsfaget i skolen er et fag som blir trukket frem som et fag som særlig kan knyttes til medborgerskapsundervisning i skolen. Det blir trukket frem på bakgrunn av hvordan faget ser på spenninger og endringer i forholdet mellom majoritet og minoriteter (Anker og von der Lippe 2015, s. 87). Dette kan vi særlig se i fagets formål og læreplan, hvor det står at faget blant annet skal bidra til respekt og toleranse, og gi elevene en evne til dialog.

Medborgerskapet er uløselig knyttet til demokrati (Stray 2014, s. 655). Et av de sterkeste argumentene for å styrke demokratiet gjennom skole og opplæring, er at det er sentrale kompetanser som er helt nødvendig et individ å ha. Både samfunnet og demokratiet er så sammensatt og komplekst at vi ikke kan ta for gitt at det å vokse opp i et demokrati er nok for å vite hvordan det fungerer. Religiøst og kulturelt mangfold er to slike stikkord når man diskuterer demokratisk kompetanse. I hele Vesten kan man se en økende intoleranse blant grupper av mennesker, noe som truer samfunnsstabiliteten. Derfor er det helt avgjørende at borgerne har en demokratisk kompetanse til å møte disse utfordringene (Stray 2014 s. 661).

Ludvigsen-utvalget leverte i 2015 sin utredning (NOU 2015:8) om fremtidens skole. Den retter i likhet med flere av høringssvarene oppmerksomhet mot kunnskap om det mangfoldige samfunn. Det blir blant annet vektlagt at elevene skal få en evne til å kunne kommunisere, samhandle og delta. I denne sammenheng vektlegger de særlig betydningen av samhandlingen som er knyttet til den demokratiske deltagelsen i samfunnet, toleranse og sosial ansvarlighet. Utvalget mener samhandlingskompetanse handler om å kunne samhandle på tvers av ulikheter i bakgrunn, verdier og synspunkter i et samfunn hvor det er et religiøst, kulturelt og verdimessig mangfold. Det pekes også på at det er særlig viktig å fremme samhold og forståelse i mangfoldige samfunn (NOU 2015:8, s. 27;29).

De foreslår også at det flerkulturelle samfunnet blir et av de tverrfaglige temaene i skolen. Etnisk, kulturelt og religiøst mangfold er ikke bare noe som er i samfunnet, men også noe vi ser i det enkelte klasserom. Dette er derfor et utviklingstrekk i samfunnet som danner grunnlaget for behovet for fagfornyelse i skolen. Ludvigsen-utvalget mener også at det kreves en økt oppmerksomhet rundt mangfoldet i fremtidens skole, og at skolen har en viktig rolle i å bygge identitet og fellesskap, og at ”det betyr imidlertid ikke å holde fast ved et snevert register av kulturuttrykk som oppfattes som å representere det norske” (NOU 2015:8, s. 49-50).

I stortingsmeldingen som følger opp NOU 2015:8 er ikke det flerkulturelle samfunnet et tverrfaglig tema slik som det ble foreslått. Politikerne har heller forslått demokrati og medborgerskap som et tema som kan gå på tvers av fagene. De forslår at dette temaet blant annet kan handle om samhandlingskompetanse, slik som Ludvigsen-utvalget i NOU 2015:8 foreslår. Det skal legge til rette for elevenes demokratiforståelse, og hvordan man som medborger lever sammen i et politisk fellesskap (Meld. St. 28 (2015-2016), s. 38). Stortingsmeldingen understreker likevel betydningen av mangfoldet i skolen. Det kommer tydelig frem hvordan utdanningssystemet anses som ”samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn” (Meld. St. 28 (2015-2016), s.6). Skolen skal også være et inkluderende fellesskap hvor mangfoldet anerkjennes og respekteres. Det skal også preges av dialog og meningsbrytninger (Meld. St. 28 (2015-2016), s. 23). Det blir også beskrevet hvordan skolen skal være åpen og inkluderende for elevers ulike livssyn og kulturelle tradisjoner: ”Den norske skolens åpne og inkluderende holdning til hver enkelt elev og lærling, med deres ulike livssyn og kulturelle tradisjoner, skal beskrives, og sammenhengen mellom kunnskap om og respekt for mangfold og ulikhet skal omtales (Meld. St. 28 (2015-2016), s.21)”

Felles for Ludvigsen-utvalgets utredning (NOU 2015:8), stortingsmeldingen om fornyelse av Kunnskapsløftet (Meld. St. 28 (2015-20-16)) og flertallet av høringssvarene er at de trekker i en mer liberal retning av skolen ved at mangfoldet, demokrati og medborgerskap blir vektlagt slik det blir gjort. Felles for mindretallet av høringssvaret og de politiske uttalelsene er at de vektlegger tradisjonsaspektet og fellesskapets betydning i større grad.

I denne sammenheng er KRLE-faget en viktig brikke. Stortingsmeldingen sier riktignok ingenting eksplisitt om religionsfagets videre utvikling. Slik som stortingsmeldingen fremstår, skal mer liberale verdier som mangfold og pluralisme vektlegges. KRLE-faget har disse verdiene i seg, men det er ikke de som er mest fremtredende. I faget slik det er per i dag vektlegger det tradisjonsaspektet og den kristne kulturarvens betydning for fellesskapet.

Veien videre for religionsfaget ser ikke ut til å være spikret. Men det enses et lite håp om en dreining til et fag som i større grad vektlegger det mangfoldige og pluralistiske samfunnet vi lever i i dag.

Kilder
Anker, Trine, og von Der Lippe, Marie. (2015, 02). Når terror ties i hjel – En diskusjon om 22. juli og demokratisk medborgerskap i skolen. Norsk pedagogisk tidsskrift, s. 85-96.

Meld. St. 28 (2015-2016). (2016). Fag – Fordypning – Forståelse. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/e8e1f41732ca4a64b003fca213ae663b/no/pdfs/stm201520160028000dddpdfs.pdf

NOU (2015:8). Fremtidens skole. Fornyelse av fag og kompetanse. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Informasjonsforvaltning

Stray, Janicke Heldal (2014). Skolens demokratimandat. I Janicke Heldal Stray & Line Wittek (red.). Pedagogikk en grunnbok (s. 651–665). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

---

Jeg har publisert masteroppgaven min «Kampen om RLE-fagets verdigrunnlag». Den kan du lese om og laste ned HER. 

Et eksempel på hvorfor vi MÅ ha et godt religionsfag

 

Det finnes nok ikke et skolefag som flere mener noe om, i eller utenfor skolen, som religionsfaget. Det har selvfølgelig sine fordeler og ulemper, men i utgangspunktet synes jeg det er kjempefint at man har meninger om et såpass viktig fag. Flere kommentarer om faget mangler innsikt om hva faget egentlig handler om, men det er mange som har så utrolig gode tanker og refleksjoner om fagets mål og mening i skolen. I dag har jeg et eksempel til de som er skeptiske til fagets plass i skolen. Jeg har en kronikk på trykk i dagens utgave av Fredriksstad blad om å respektere at andre tror og at vi er forskjellige. Eksempelet jeg vil vise til er hentet fra kommentarfeltet til denne kronikken. Det er en kommentar som snakker for seg selv og er et godt eksempel på hvorfor vi trenger et godt religionsfag i skolen (trykk for et større bilde):

Jeg skal ikke si mer. For jeg er nesten litt tom for ord.

 

---

Jeg har publisert masteroppgaven min «Kampen om RLE-fagets verdigrunnlag». Den kan du lese om og laste ned HER. 

Kampen om RLE-fagets verdigrunnlag: en masteroppgave

I studieåret 2015/2016 fikk jeg muligheten til å være skikkelig nysgjerrig. Jeg fikk muligheten til å gå i dybden på de foreslåtte endringene i RLE-faget. De handlet om å endre RLE-fagets navn til kristendom, religion, livssyn og etikk, og å endre en formulering i læreplanen slik at omtrent halvparten av faget skulle brukes til kristendom. Jeg undersøkte hva høringssvarene som kom inn i forbindelse med høringen fra Kunnskapsdepartementet uttrykte om disse endringene. Jeg undersøkte videre hvordan dette kan relateres til utdannings- og demokratiteori.

Jeg vil rette en stor takk til mine veiledere, Janicke Heldal Stray og Emil Sætra. Dere er fantastiske! Uten dere ville dette prosjektet gått rett vest.

Resultatet kan du laste ned HER (i .pdf).

Jeg skal bruke resten av sommeren på å tenke ut hvordan jeg kan bruke masteroppgaven videre. Jeg er veldig åpen for å diskutere hva jeg har funnet ut. Ta gjerne kontakt!
Under følger sammendraget:

Sammendrag: Kampen om RLE-fagets verdigrunnlag

Høsten 2014 ble det foreslått endringer i RLE-faget. Det var et ønske om å gi større rom for kristendommen i faget. Endringene ble vedtatt i juni 2015. Oppgaven undersøker hvordan høringssvarene uttrykker seg om de kulturelle og verdimessige argumentene i forbindelse med endringene i RLE-faget, og ser dette i sammenheng med hvordan endringene vil påvirke virkeliggjøringen av skolens demokratimandat. Endringene i RLE-faget undersøkes i lys av demokrati- og utdanningsteori. Det teoretiske rammeverket tar utgangspunkt i kommunitaristisk og liberal demokratiteori, som relateres til Émile Durkheims restaurative  og John Deweys progressive utdanningsteori.

Det høringssvarene uttrykker i sine høringssvar kan deles inn i tre ulike kategorier basert på temaer i argumentasjonen: de pedagogiske argumentene, de politiske argumentene og de kulturelle og verdimessige argumentene. I denne oppgaven analyseres de kulturelle og verdimessige argumentene. Det blir tydelig hvordan det er enighet om hvilket mål religionsfaget i skolen ha. Uenigheten dreier seg om hvilket middel man skal ta i bruk for å oppnå dette målet. Det går et skille mellom høringssvarene basert på hvilken tilnærming de har til faget og hvilke verdier de ønsker å legge til grunn. Skillet går mellom de som har en kommunitaristisk og restaurativ tilnærming til daget og de som har en liberal og progressiv tilnærming til faget. Det blir derfor spørsmål om det er verdier som tradisjoner og den felles kristne kulturarven som skal være middelet, eller om det er verdier som pluralisme og mangfold som skal være middelet til å oppnå fagets mål.

Med de foreslåtte endringene, endrer man mer enn bare Opplæringsloven og læreplandokumentet. Dette er dokumenter som også sier noe om hvilket demokratiske samfunnsmandat skolen har. Ved å endre faget, kan man tolke endringene som en forskyvning i fagets demokratimandat. Det er verdt å understreke at faget fortsatt har liberale trekk, ved at mangfoldet også er representert. Skolens demokratimandat i sin helhet hviler på et bredt demokratimandat, slik at endringene i RLE-faget ikke vil forskyve mandatet stort.  

Temaene og spørsmålene som kommer opp i høringssvarene kommer også til uttrykk i større politiske sammenhenger. Debatten om kulturarvens og mangfoldets betydning er dermed ikke isolert til religionsfaget, men også samfunnsdebatten ellers.

Et farvel til masterlivet

For noen uker siden fikk jeg vitnemålet mitt. Jeg fikk beviset i hånda. Jeg er blitt lektor i religion og samfunnsfag. Jeg er klar for skolen. Eller skal være i alle fall. Jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å hilse fra avgangsstudentene. Det er vel kanskje først nå i ettertid jeg ser hvor heldig jeg var. Jeg angret bittert når jeg to dager før den store dagen ikke hadde skrevet et eneste ord. Jeg kom likevel i mål, dog ganske svett og varm. Hvem kom på ideen om å bruke bunad i juni med en temperatur på 20+?

Er det noe jeg har tenkt mye på det siste halve året er hvor viktige gode religionslærere er. Det har vært saker i media på eksempler på religionsundervisning gone bad, for eksempel læreren som sammenlignet Jesus og Muhammed. Gjett hvem av de som kom best ut av den sammenligningen. Likevel har det vært vanskelig for meg og mine medstudenter på lektorprogrammet i religion og samfunnsfag å få jobb i skolen på de trinnene vi er kvalifisert for. Skolen trenger oss så sårt. Samfunnet trenger oss så sårt. De veit det bare ikke selv enda. DET ville jeg snakke om. Og med de kommende ordene la jeg masterlivet bak meg.

Kjære rektor, lærerne våre, administrasjonen, venner og familie – og ikke minst mine medstudenter. Det er stor stas å få muligheten til å stå her og gi en liten hilsen fra studentene, særlig fra oss lektorstudenter. Aller først vil jeg takke dere alle. På hver deres måte har dere alle spilt en rolle i veien vi har gått de siste årene og frem til her vi står i dag. Ingen av oss hadde klart dette helt alene. Jeg tror jeg snakker på vegne av de fleste av oss når jeg sier at vi setter så utrolig stor pris på all støtte vi har fått. Tusen hjertelig takk!

Når jeg har jobbet med dette, har jeg i ettertid sett at jeg har hatt en tilnærming til prosessen som ligner veldig på hvordan jeg jobber med og bygger opp eksamensoppgaver. Hvis man ser bort i fra gjennomslagspapir og skrivekrampe selvfølgelig.

Og en eksamensoppgave starter med en innledning.
Innledningsvis vil jeg si noen ord til MF. Dere har gitt oss en utdanning samfunnet har et stort behov for, enten vi skal bli prester, diakoner, kateketer, lærere – eller noe helt annet. Vi har blitt tatt på alvor som studenter. Meningene våre blir lyttet til. Vi har fått en oppfølgning studenter andre steder bare kan drømme om.

Vi har fått et solid grunnlag i møte med et samfunn i forandring.
Kirken er i forandring.
Skolen er i forandring.  
Hele samfunnet er i forandring.

Hva kan vi gjøre i møte med denne forandringen med det utgangspunktet vi har fra MF? Jeg mener vi kan gjøre ganske mye.

Videre i en eksamensoppgave skal det være en hoveddel.
Felles for det mange av oss skal bruke hverdagene våre på, er at vi skal møte mennesker. Mennesker som befinner seg i ulike livssituasjoner. Vi skal ut i en jobb som kan bety en forskjell i menneskers liv, enten det er elever, konfirmanter, brudepar eller andre.

Jeg er en av oss som skal bli lærer. Jeg kjøpte boken til Trond Giske for en stund siden, ”La læreren være lærer”. Han skrev en hilsen når jeg kjøpte boken, hvor han omtalte læreryrket som Norges viktigste yrke. Jeg er ikke alltid enig med politikerne. Men her er jeg veldig enig. Vi skal ut i Norges viktigste yrke. Jeg og klassen min skal nå ut i en hverdag hvor vi er viktige brikker i å forme Norges fremtid. Barn og unge er fremtiden som formes i nåtiden. For det er det vi skal begi oss ut på nå. Intet mindre.

Hvordan kan vi som lærere med utdannelse fra MF bidra i denne forandringen skolen går gjennom? Som samfunnet går gjennom? Det er et stort spørsmål. Men det krever kanskje ikke så store svar. Vi har fått en kompetanse skolen sårt trenger. De veit det bare ikke selv helt enda. For jeg mener skolen trenger mer kompetanse på religion. Dette gjelder ikke bare for undervisningen. Det gjelder skolehverdagen som helhet.

Uansett hvor mye vi sier at religion og livssyn er blitt en privatsak, så er det fortsatt en stor del av samfunnet. Skolen er ikke ekskludert fra samfunnet og religion finnes dermed også i skolen. Dette mangfoldet er noe av det fineste jeg vet i skolen. Så mange ulike mennesker med ulik bakgrunn. Dette mangfoldet er noe vi må ta godt vare på og ha respekt for, selv med de utfordringene det fører med seg.

Jeg husker en av de første timene vi hadde i religionsdidaktikk. Jeg tror ikke jeg var den eneste i klassen som ble litt livredd for å trå feil. Jeg tenkte at alt kan jo oppleves som krenkende, og religion i skolen ble derfor veldig vanskelig. Både som fag, men også i skolen som helhet. I ettertid har jeg heldigvis skjønt at religion i skolen ikke er skummelt, men fantastisk spennende. Og ikke minst noe vi ikke skal være redde for, men heller vise respekt for. Det fortjener det; at vi ser mulighetene, samtidig som vi viser respekt. Dette må skolene også innse. Her kan vi bidra. Vi kan løfte skolens blikk. Vi kan sørge for at mangfoldet brukes som en ressurs, heller enn å være noe man er redd for. Skolen er i forandring. Nå har vi muligheten.

Dette vil jeg og mine medstudenter klare med glans, med den kompetansen vi nå har, og erfaringene som vi får etter hvert. I den anledning vil jeg gi masse skryt til mine medstudenter på lektorprogrammet, og de fantastiske lærerne vi har hatt disse fem årene, som har vært med på å forme oss til de lærerne vi er på vei til å bli. Jeg har hatt medstudenter og lærere som har lært meg mye, utfordret meg, og gitt meg så utrolig mye. Vi har spilt hverandre gode. Skole-Norge er heldige som får oss.

Og etter en hoveddel kommer avslutningen på oppgaven. Jeg har som oftest skikkelig skrivekrampe når jeg kommer til denne delen og den blir derfor ofte litt kort. I dag har jeg ikke skrivekrampe, men jeg har nok litt dårlig med tid, så den blir ikke så veldig lang her heller.  

Vi kan med det grunnlaget vi har fått, bidra inn i forandringen som skjer i kirke, skole og samfunn. Vi kan utgjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv. Det skal MF ha litt av æren av.

Vi skal ut i et samfunn i forandring. En forandring vi kan være med å styre. Og det er ikke bare store ord jeg sier. Jeg har oppriktig tro på at vi kan gjøre disse ordene om til handling i våre hverdagslige møter med et samfunn i forandring.

 

Kampen om RLE-fagets verdigrunnlag

Jeg er ferdig. Jeg klarte det. Jeg har levert masteroppgaven!

I oktober 2014 ble det foreslått endringer i RLE-faget. Det ble foreslått at faget skulle endres til KRLE, og at omtrent halvparten av tiden i faget skulle brukes til kristendom.  Endringene ble innført i juni 2015, og den nye læreplanen er gjeldende fra skoleåret 2015/2016. Som religionslærerstudent fanget dette min interesse. Jeg ønsket å gjøre et dypdykk i høringssvarene som kom inn i forbindelse med at de foreslåtte endringene ble sendt på høring. Og det fikk jeg mulighet til dette året.

Jeg har undersøkt hva høringssvarene uttrykker om de foreslåtte endringene, og hvordan det kan tolkes i lys av demokrati- og utdanningsteori. Jeg har brukt kommunitaristisk (ikke kommunistisk, nei) og liberal demokratiteori. Skillet mellom de demokratiteoretiske perspektivene blir også synlig i pedagogisk teori. Det har jeg brukt Émile Durkheims restaurative og John Deweys progressive utdanningsteori for å vise.

Høringssvarene som kom inn i høringsrunden var mange. Hele 92 stk. Alle kommenterte riktignok ikke endringene i RLE-endringene, men jeg endte opp med å gå i dybden på 13 høringssvar og Kunnskapsdepartementets høringsnotat. Videre vil jeg punktvis presentere kort hva jeg har funnet ut:

Høringssvarene som støttet de foreslåtte endringene skriver lite i høringssvarene sine. Dette var i stor grad kommuner og fylkeskommuner. Flertallet av disse hadde ordfører knyttet til enten regjerings- eller samarbeidspartiene i tiden da høringen pågikk. I tillegg viser enkelte høringssvar til samarbeidsavtalen. Det blir derfor nærliggende å tro at flere av disse høringssvarene kan være et uttrykk for støttepolitikk.

Høringssvarene i sin helhet kan deles inn i tre kategorier av argumenter for og mot: politiske, pedagogiske og kulturelle og verdimessige argumenter. Det er den siste kategorien jeg har undersøkt ytterligere.

Blant de kulturelle- og verdimessige argumentene er det tydelig hvordan begge sider av saken er enige om hvilket mål religionsfaget skal ha. Faget skal bidra til blant annet respekt, toleranse og forståelse. Men hvilket middel man skal bruke for å oppnå dette målet, er det uenighet om. Skal det være kristendommen som skal være middelet til at elevene respekterer og forstår hverandre? Eller skal det være det mangfoldige og kunnskap om ulike religioner og livssyn som skal ligge til grunn?

Det blir derfor spørsmål om det er det som betegnes som den kristne kulturarven og det som er felles som skal ligge til grunn, eller om det er mangfold og pluralisme som skal ligge til grunn for faget.

Diskusjonen av dette vil jeg skrive mer om ved en senere anledning.
PS: Oppgaven vil bli tilgjengelig etter sensur, hvis det finnes noen som vil lese den i sin helhet.

KRLE på norsk. RLE på engelsk?

Dette er en skjermdump fra den engelske oversettelsen av læreplanen for KRLE som ble lastet ned 25. mars 2016.  Jeg har ikke tuklet med den av noe slag. Likevel er det én feil.
Om vi oversetter navnet på faget slik det fremkommer av den engelske versjonen av læreplanen heter faget religion, livssyn og etikk. HVOR ble det av kristendommen?
Den norske læreplanen har samme læreplankode som denne og heter jo kristendom, religion, livssyn og etikk. Og begge læreplaner er gjeldende fra 1. august 2015.

Videre i læreplanen står det formulert at kristendommen skal ha en «major portion» av faget. Det kan vel la seg oversette til at kristendommen skal ha en større del av faget. Noe som likner veldig på den gamle formuleringen. For dette betyr jo ikke at kristendommen skal ha halvparten av undervisningstiden i faget.

Den norske læreplanen og den engelske oversettelsen samsvarer ikke. Vi snakker KRLE på norsk og RLE på engelsk. Og jeg som trodde Jesus fantes på engelsk også.

Høyres vingling om Jesus i skolen

Det blir ikke jul uten diskusjonen om skolegudstjenestene. Det sies at julen varer helt til påske, for skolegudstjenester er igjen et tema som blir snakket om. Uansett hvor mye vi vil si at religion er blitt en privatsak, er det fortsatt en stor del av samfunnet og ikke minst skolen. Elevene kommer med sin bakgrunn og den skal skolen ikke være redd for. Derfor er jeg også for skolegudstjenester – men som et tilbud. Ikke noe elevene MÅ gå på.

 

Retningslinjene fra Utdanningsdirektoratet ble endret høsten 2015, og sier nå at det anbefales aktiv PÅmelding. Jeg heier på disse retningslinjene. Det å ta et aktivt valg om å være med på skolegudstjeneste, som tross alt er religionsutøvelse, er mer ryddig enn å ta for gitt at man skal være med for så å måtte melde seg av. Gode ordninger rundt religion i skolen er prima, i og med at temaet er såpass betent.

 

Kunnskapsministeren bekreftet at de ikke planla å endre retningslinjene i etterkant av at Kirken har sendt inn klage. Det synes jeg var gode nyheter. Så kom uttalelsen som gjør dette til krøll: Kulturminister Linda H. Helleland gikk ut i Vårt Land og anbefalte aktiv AVmelding. Stikk i strid med hva kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har gått ut med. Hun argumenterer med at det får være opp til skolene selv å velge, og at hun håper de velger å praktisere aktiv avmelding fremfor aktiv påmelding. Jeg tillater meg herved å krone Høyre til et vingleparti.

 

Helleland, jeg vil gjøre deg oppmerksom på at du lager krøll rundt noe det endelig var blitt ordentlige former rundt. Du sier at dette er en presisering. Kunnskapsdepartementet har ingen planer om å endre retningslinjene fra Utdanningsdirektoratet, som anbefaler aktiv PÅmelding. Jeg skjønner ikke hvordan dine anbefalinger om aktiv AVmelding er en presisering av det som kommer fra KD. Jeg vil også minne deg på at du er minister for flere enn de som faller innenfor den kristne normen som legges til grunn for argumentasjonen din. Just sayin’.

 

Jeg er kanskje uenig i med mye av skolepolitikken som føres av Regjeringen med Isaksen i førersetet. Men i dette tilfellet heier jeg høyt og priser meg lykkelig over at det er han som er skolesjef og ikke Helleland.

Den magiske 4-ern i matte

Jeg må sukke hver gang jeg ser en artikkel om det nye mattekravet for lærerutdanningene som gjelder fra kommende studieår. Regjeringen sier i ”Lærerløftet” at de ønsker gode lærerstudenter og foreslår derfor å øke opptakskravene. De ønsker altså å øke inntakskvaliteten.  Dette gjør de samtidig med at utdanningen blir femårig master for alle nivåer i skolen. Det er KJEMPEFINT at Regjeringen ønsker å styrke lærerutdanningen og gi læreryrket mer prestisje, men de bommer med medisinen. At man kan være så naive å tro at 4-ern i matte fikser alt.

La meg først starte med dagens inntakskvalitet, altså karakterene til studentene som søker  på lærerutdanningene. NIFU-rapport 31/2014 om lærerutdanningene viser at det er stor stabilitet i søkernes karaktergrunnlag. Studentene som søker integrert lektorutdanning har 43,9 karakterpoeng og klart flest poeng blant lærerutdanningene. Dette viser at utdanningen tiltrekker seg studenter med solid faglig bakgrunn.

Grunnskolelærerutdanning-studenter har også relativt mange karakterpoeng, og ligger litt høyere enn høyere utdanning generelt, 41,7 karakterpoeng, og godt over opptakskravet på 35 karakterpoeng. Jeg vil med dette påstå at vi har relativt god inntakskvalitet på våre lærerstudenter, som Regjeringen ønsker seg.

Men det er en svak gjennomføringsgrad, til tross for sterkt opptaksgrunnlag. På den integrerte lektorutdanningen er det i underkant av 40 % som gjennomfører. Her mener jeg en av de store utfordringene ligger for dagens lærerutdanninger; å få studentene som søker til å faktisk komme ut i andre enden som lektorer og lærere. Det tror jeg neppe løses med en 4-er i matte når inntakskvaliteten er såpass god som den faktisk er.

Jeg tror vi må innse at dagens lærerstudenter ikke er så dårlige som politikerene skal ha det til. Og politikerene må innse at de ikke er gode eller dårlige lærere når de søker via Samordna Opptak på våren. Det er ikke mattetimene på videregående som gjør de til gode lærere. Det er det en god utdanning som gjør. Politikerne må ha tillit til at  institusjonene selv evner å sørge for at vi får kompetente yrkesutøvere. Oppfølging, veiledning, god praksis og skikkethetsvurdering er noen elementer i en god lærerutdanning. Det er ikke gitt at alle skal bestå. Men med en slik lærerutdanning kan man bli en skikkelig god lærer i sine fag – selv med en 3’er i matte. Jeg ønsker meg  derfor heller ha høyere faglige krav i utdanningen enn å heve terskelen til å komme inn.

Når inntakskvaliteten er såpass god, er det andre virkemidler som må til for å styrke lærerutdanningen. Det er andre virkemidler som må til for å gi utdanningen og yrket mer prestisje. Virkemidler som ikke går utover rekrutteringen til utdanningen.
Karakterkravet løser ikke lærermangelen. 4-ern er ikke så magisk som Isaksen ønsker den skal være.

Religion i skolen – hva gjør vi?

Religion i skolen er et betent tema. Det er et tema hvor det er mange gråsoner når det gjelder hvilke vurderinger skolene skal ta, og som kan få konsekvenser om man gjør en «feil» vurdering. Men vi kan skyve under en stol at religion i skolen kommer det til å være. Religion er en del av samfunnet, dog det er mer privat enn tidligere. Skolen er ikke en eksludert del av samfunnet. Derfor vil religion også være i skolen. Den kommer, forenklet sett, til uttrykk på to ulike måter.

For det første kommer elevene med ulike religioner og livssyn i bagasjen. Skolen blir derfor en arena hvor vi ser et stort religiøst og livssynsmessig mangfold. For det andre skal skolen være en arena hvor elevene får kunnskap om religioner og livssyn. Dette skjer særlig i KRLE-faget i grunnskolen og religion og etikk-faget i vg3.

De siste dagene har det vært debatt om to temaer knyttet til religion i skolen: Og er det nødvendig med aktiv påmelding for juletregang? Kan lærere tvinges på skolegudstjeneste?

 

Aktiv påmelding for juletregang
Aftenposten kunne tidligere denne uken melde om en skole i Akershus som ber om aktiv påmelding for skolegudstjeneste og juletregang. Å be om aktiv påmelding for skolegudstjeneste er veldig fint, og helt i tråd med Utdanningsdirektoratets anbefalinger for skolegudstjenester. Men aktiv påmelding for juletregang? Det er et sykdomstegn. Skolene er blitt livredde for å trå over en grense.

Elever har rett på fritak fra aktiviteter i opplæringen som ikke går overens med deres eget religiøse eller livssynsmessige ståsted, jf. §2-3a:
«Skolen skal vise respekt for elevane og foreldra sine religiøse og filosofiske overtydingar og sikre retten til likeverdig opplæring.

Elevar skal etter skriftleg melding frå foreldra få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande. Det er ikkje nødvendig å grunngi melding om fritak etter første punktum.» (utdrag fra §2-3a).

Denne paragrafen har i stor grad blitt forbundet med religionsfaget i skolen, og kom på plass i etterkant av KRL-faget. Men den gjelder faktisk alle aktiviteter i alle fag, og andre aktiviteter som ikke direkte knyttes til enkeltfag.

Når jeg og resten av min klasse først ble presentert for denne paragrafen i en time i religionsdidaktikk på PPU for et års tiden, var vår første reaksjon at alt var farlig. Uansett hva vi gjorde var det alltids en eller annen elev som ville oppleve å bli krenket eller å bli støtt av undervisningen. Vi ble litt livredde. I etterkant har vi skjønt at det ikke er noe særlig å være redd for. Religion i skolen skal ikke være farlig. Det skal jo være spennende, utfordrende, gøy og lærerikt for å nevne noe. Og ikke minst objektivt, kritisk og pluralistisk. Det må vi ikke glemme. Blinkefjes.

Men aktiv påmelding for juletregang? Argumentet for å ha det var fordi det kan forekomme kristne sanger. Personlig synes jeg det er litt i overkant. Enkeltelever kan kanskje føle det unaturlig å synge om et barn som bli født i Bethlehem. Men da har de all rett til å søke fritak om de eller foreldrene ønsker det. Elevene kan teknisk sett søke fritak fra alt: luciafeiring, skolegudstjeneste, juletregang, synagogebesøk osv. Men hvor mange gjør det? Jeg har ikke sett noe statistikk på det, men jeg vil gjette på at det ikke er rush på rektors kontor med fritakssøknader i forbindelse med luciafeiring for å si det sånn.

Det at elever kan søke fritak betyr ikke at skolene skal ha høye skuldre og være livredde for å gjøre noe som kan knyttes til religion. Som Isaksen har kommentert i denne saken, mye av dette forbindes i større grad med tradisjon enn religion. Skolen skal videreformidle tradisjoner. Det er en av oppgavene deres. Jeg vil si til skolene: kjør på. Men vær åpne om det dere gjør. Gi elever og foreldre god informasjon i forkant. Da kan de som vil, basert på religion og livssyn, søke fritak. Men det er neppe en så stor utfordring. Jeg tror både ikke-troende og muslimer kan ha det koselig rundt juletreet, jeg.

Kan lærere tvinges på skolegudstjeneste?
Marianne Aasen (stortingspolitiker for Arbeiderpartiet) stilte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen et skriftlig spørsmål om lærere kan tvinges, eller pålegges om man vil være noe mer politisk korrekt, på skolegudstjeneste. Oslo kommune mener ja, Human-Etisk forbund mener nei. Torbjørn Røe Isaksen mener ja. Marianne Aasen er enig. Men hun påpeker at det gjerne kan bli en dialog om utdanningsorganisasjonene mener dette er en såpass stor utfordring i praksis.

Jeg er i utgangspunktet enig med begrunnelsen fra Isaksen om at «Skolegudstjenester som skjer i skoletiden er en del av elevenes opplæring og de ansattes arbeidsdag i skolen. En lærer må derfor forvente at det kan være en del av arbeidsoppgavene å følge elevene til gudstjeneste og ha tilsyn med dem der.» Men jeg har en ting jeg vil legge til her. Først må vi må skille mellom de lærerne som bare ikke har lyst til å gå på skolegudstjeneste med elevene, og de lærerne som har en annen religion eller et annet livssyn, og at de av den grunn mener det er unaturlig å delta på skolegudstjenesten. De lærerne som ikke har særlig lyst finnes de og. Men dette handler om respekt for lærerens religion og livssyn. Derfor mener jeg det er trist at lærere ikke har noen formelle rettigheter knyttet til religion og livssyn i arbeidshverdagen, slik som elevene har i §2-3a i opplæringsloven.

Trenger lærerne noe tilsvarende §2-3a? Er dette en «stor nok» utfordring for at lærerne skal få formelle rettigheter? Human-Etisk forbund sier på Twitter at de får omtrent en håndfull henvendelser hvert år om dette. Om det er få eller en håndfull for mange kan diskuteres. Men hadde flere enn en håndfull tatt i bruk en eventuell rettighet hvis det kom på plass? Det vet jeg lite om. Men jeg synes dette bør være noe man ser nærmere på. Hvordan blir det håndtert i praksis? Er det flere lærere enn den håndfullen sm mener dette er en utfordring på arbeidsplassen? Er det en utfordring for fler enn den håndfullen må det komme frem. For å pålegge en lærer å gå på skolegudstjeneste med elevene sine, kun fordi man har valgt å bli lærer synes jeg blir for tynt. Lærernes religion eller livssyn skal også respekteres.

Så, hva gjør vi med religion i skolen?
Det første vi må gjøre er å ufarliggjøre det. Rettigheter må kanskje styrkes, og de må respekteres. For religion i skolen er ikke farlig. Fytti, det kan være så gøy, det.