KRLE – et ordinært skolefag?

Religionsfaget i den norske skolen er i særstilling. Det er veldig få, om noen, andre land som har et obligatorisk religionsundervisning som skal samle alle elevene. Noen har konfesjonell undervisning i skoletiden, andre har ikke religion som fag i det hele tatt. Personlig liker jeg godt løsningen Norge har – et fellesfag som skal være et ordinært fag på lik linje med naturfag og tysk. Men er det egentlig et ordinært skolefag? Jeg har blitt litt skeptisk når jeg har fulgt denne KRLE-debatten. Jeg har særlig tenkt på tre faktorer her: det at faget har sin egen paragraf i opplæringsloven (§2-4), at læreplanen blir detaljstyrt av Stortinget og K-ens symbolkraft.

Jeg starter med opplæringsloven, og § 2-4. Undervisninga i faget kristendom, religion, livssyn og etikk. Ingen andre fag i grunnskolen eller videregående har sin egen paragraf som beskriver hva faget er og noe av formålet med faget, i tillegg til hvordan faget skal undervises. Det har KRLE. Paragrafen stadfester at faget er et helt ordinært fag: «Kristendom, religion, livssyn og etikk er eit ordinært skolefag som normalt skal samle alle elevar. Undervisninga i faget skal ikkje vere forkynnande.» Resten av paragrafen sier at undervisningen skal være kritisk, objektiv og pluralistisk, og at faget skal blant annet bidra til forståelse, respekt og evne til dialog mellom mennesker med ulikt ståsted enn deg selv når det kommer til religion og livssyn.
Dette er endringer som kom i etterkant av at KRL og som skulle gjøre at faget er i samsvar med menneskerettighetene etter dom i Den europeiske menneskerettsdomstol. Hensikten med dette ser jeg som god. Faget skal være et ordinært fag. Det skal undervises på en kritisk, objektiv og pluralistisk måte. Men virker det ikke mot sin egen hensikt? Faget er ikke lenger så ordinært når det er nødt til å ha sin egen paragraf i opplæringsloven, etter min mening. Da er det noe spesielt med religionsfaget – det er ikke et ordinært fag. 

For det andre preger detaljstyringen av læreplanen og faget debatten. KRLE er per nå det eneste faget hvor læreplanen detaljstyrer hvordan undervisningstiden skal brukes. Kunnskapsløftet var et brudd med hvordan læreplaner var utformet tidligere. Det er gått bort fra detaljerte beskrivelser av undervisningsstoff og arbeidsformer, og fokuset er flyttet til det som skal vurderes og måles. Selve intensjonen med å innføre Kunnskapsløftet ser vi i Stortingsmelding 31 (2007-2008): Kvalitet i skolen: ”Intensjonene i Kunnskapsløftet er at lokal dekomponering av målene i de nasjonale læreplanene og valg av lærestoff til disse målene kan bidra til tilpasset opplæring i tråd med lokale forhold og prioriteringer. I religionsfaget åpner dette opp for spennende og relevant undervisning, tilpasset det lokale miljøet og klassen. Ved å legge inn en tidsbestemmelse som styrer bruken av undervisningstiden, som det eneste faget, ødelegger man for det første for mange spennende muligheter i faget. Man gjør også at religionsfaget blir enda mer spesielt. Det er også bemerkelsesverdig at kunnskapsminister Isaksen i Stortinget under debatten om KRLE sier at han ikke vil detaljstyre andre fag på samme måte som KRLE. Hva mener Isaksen er et godt grunnlag for å gjøre religionsfaget enda mer spesielt? Jeg skjønner ikke.

Avslutningsvis vil jeg ta opp K-ens symbolkraft i sammenheng med fritak i KRLE. Høgskolen i Oslo og Akershus formulerer i sitt høringssvar mye av det jeg tenker på en kort og konkret måte: «Selv om det foreslåtte KRLE-faget etter loven skal være et ordinært skolefag, vil K-en gjøre at det ikke oppleves slik. Både det symbolske i navneendringen og mer kristendom i forhold til andre religioner og livssyn vil framprovosere fritak som splitter elevene. Fritak vil dessuten i særlig grad ramme nettopp kristendomsdelen.» For det første, når favnet ikke «religion» også «kristendom»? Kristendom er da en religion på lik linje med islam, hindusime, buddhisme og jødedom. Det trenger ingen særstilling i navnet. For det andre kan vi se en sammenheng med KRL. Den kvantitative forskjellen førte i flere tilfeller til kvalitative forskjeller. Kvalitative forskjeller er det vi ikke skal ha noe av i KRLE. Det kan føre til at flere ønsker fritak fra undervisningen. Blir det tilfelle er ikke lenger faget et fag som samler alle elever. Det er ikke lenger et helt vanlig skolefag.

At religionsfaget ikke lenger oppfattes som et vanlig skolefag, av elever, lærere og foreldre, er en trist utvikling for faget. Faget er i utgangspunktet et veldig fint fag med store ambisjoner. Vi trenger et slikt fag som RLE var i skolen. Vi trenger et fag som åpner for dialog på tvers av religioner og livssyn i klasserommet, vi trenger et fag som gir rom for lokal tilpasning og vi trenger et fag som er like vanlig som tysk og samfunnsfag.

Reklame

Sviket mot RLE

FNs barnekomité sa i 2010 at de hilset RLE og endringene i opplæringsloven velkomment. Dette var nødvendige endringer for å indikere at barn bør gis en objektiv undervisning om ulike religioner og livssyn som preger mange menneskers liv. De var allikevel usikre på hvordan dette ble gjennomført i praksis. Derfor ønsket de seg en undersøkelse:

«Komiteen anbefaler parten å gjennomføre en undersøkelse for å klarlegge i hvilken grad målene med det reviderte skolefaget «Religion, livssyn og etikk» blir nådd, og hva slags støtte lærerne har behov for, for å realisere målsettingen med dette faget på en tilfredsstillende måte.» (FNs barnekomité:9).

Til dette svarer Kunnskapsdepartementet i 2011, at det ikke er planlagt noen undersøkelse av hvordan skolene følger opp RLE-faget. Det er ikke grunngitt hvorfor departementet ikke ønsker å undersøke dette. Det er verdt å nevne at departementet denne gang var farget rødgrønt, og ikke blått.

To år senere kommer Stålsett-utvalget på banen, og støtter FNs barnekomités ønske om en undersøkelse av RLE-faget i utredningen Det livssynsåpne samfunn:

«Det er viktig at departementet, gjennom tilsynsvirksomhet og annen oppfølging, aktivt bidrar til at idealene for RLE-faget blir realisert. Utvalget vil spesielt nevne FNs barnekomités anbefaling om at det gjennomføres en undersøkelse for å klarlegge i hvilken grad målene med det reviderte skolefaget «religion, livssyn og etikk» blir nådd, og hva slags støtte lærerne har behov for, for å realisere målsettingen med dette faget på en tilfredsstillende måte.» (NOU2013:1: 243).

Senere det året fikk vi ny regjering og to nye samarbeidspartier. I både samarbeidsavtalen mellom H, FrP, KrF og V og den politiske plattformen for Solberg I-regjeringen ser vi at det er planer om endringer i RLE-faget. Det skal endre navn, og læreplanen skal detaljstyres. Departementet er nå farget blåblått med Isaksen i førersetet. Heller ikke denne gang ser vi noe til undersøkelsen som er etterspurt.

Når prosessen rundt KRLE ble satt i gang, ble dette et argument mot å endre faget. Hvorfor endre et fag når man ikke har sjekket ut hvordan ståa faktisk er rundt om i landet? Det er et godt argument. Jeg har ikke sett noe til en  evaluering av RLE-faget, slik som både FNs barnekomité og Stålsett-utvalget kommenterer.

1.august 2015 trådte KRLE i kraft, uten at vi egentlig vet hvordan det gikk med RLE i skolene. Personlig var RLE et fag jeg likte godt. Det hadde et mangfold, det hadde en signaleffekt om at religionene var kvalitativt likestilt, det var rom for lokal tilpasning og det var et fag som jeg mener vil skape toleranse og respekt blant elevene. Det var det jeg ville bli lærer i.

På bakgrunn av dette er det grunn til å stille spørsmål om hva som egentlig er grunnlaget for å endre læreplanen. Skal det være en politisk hestehandel eller skal det være til elevenes beste? Hadde departementet hatt en undersøkelse til grunn for endringen av læreplanen hadde jeg kanskje(!) vært mer medgjørlig til å gå god for endringene. Slik det har gått for seg denne gang kan jeg dessverre ikke gå god for. Det har foregått et svik mot religionsfaget i den norske skole. Det startet da det rødgrønne Kunnskapsdepartementet ikke gjennomførte en undersøkelse etter anbefaling av FNs barnekomité. Det var da det første sviket mot RLE fant sted. Det fortsatte med et blåblått KD og deres KRLE. Jeg ønsker meg fortsatt en evaluering av RLE, men det er kanskje ikke mulig. Kan vi i det minste få en evaluering av KRLE, Isaksen?

Vi har mye kristendom i skolen, Linda.

11. oktober publiserte Aftenposten Si;D en artikkel skrevet av Linda på 16 år. Hun ønsker seg mer kristendom inn i skolen. Kort oppsummert mener hun det er tre argumenter for å få mer kristendom inn i skolen:

1. Få elever vet hvorfor de blant annet får påskeferie.
2. Norge har vært et kristent land i 1000 år.
3. Mange konfirmerer seg i kirken, men vet ikke hva religionen går ut på.

Hun avslutter med å si at hun ikke synes mennesker i Norge skal få fri fra jobb og skole uten å vite hvorfor, og ønsker at Utdanningsdirektoratet skal endre læreplanen slik at lærerne ikke kan velge det pensumet de vil.

Først vil jeg si til Linda: KrF oppfylte ønsket ditt, og KRLE trådte i kraft 1. august 2015. Med det ble lærerens frihet til å tilpasse undervisningen lokalt begrenset, og mer tid til kristendom ble påbudt. Men svaret til hva Linda skriver er så mye mer enn KrFs symbolpolitikk. Astrid Mortvedt (20) svarte Linda den 12. oktober 2015 i samme avis, hvor hun skriver at det er nok kristendom i skolen og at vi som samfunn har andre utfordringer knyttet til religion enn at noen elever ikke vet hvorfor de har påskeferie. Jeg vil her prøve å skrive noe kort og fornuftig om hvorfor det ikke skal mer kristendom inn i skolen.

Jeg vil starte med å si meg enig i noe av det Astrid skriver i Aftenposten. En av grunnene til at vi bør få mer undervisning om det religiøse mangfoldet vi nå opplever er for å møte de utfordringer som kommer av et slikt religiøst mangfold. Religionsfaget i skolen skal skape toleranse og respekt. Men da må vi også ha tid til å lære godt nok om de andre religionene, og ikke minst etikk. Det nye KRLE-faget hemmer nettopp dette, ved å bruke halve tiden på kristendom.

For å ta tak i det Linda skriver, så har hun helt rett når hun sier at Norge har vært et kristent land i lang tid og at det preger fortsatt det samfunn vi har i dag. Men det betyr ikke at vi skal ha mer av kristendommen inn i skolen, fremfor å lære noe som gjør at vi kan takle fremtiden bedre. Fremtidens Norge vil ikke være likt det kristne Norge vi har sett de siste 1000 årene. Regjeringen med KrF i spissen bruker også dette argumentet. Det er viktig at elevene kjenner til den norske og kristne kulturarven sier de, og derfor endret de RLE til KRLE. At man skal kjenne til den norske kulturarven er jeg enig i, men jeg mener det er godt nok dekket i dagens læreplaner. Det er unødvendig å dytte mer kristendom på elevene for at de skal skjønne hva den kristne kulturarven handler om. Det er også et at den norske kulturarven ikke er synonymt med den kristne kulturarven. Skolens oppgave bør være å fokusere på den norske kulturarven. Kirken kan selv formidle den kristne kulturarven.

Linda skriver at mange konfirmerer seg i kirken, men at få vet hva religionen går ut på. Her blander Linda to ting som ikke skal blandes. Dette kan ikke skolen ta ansvar for. RLE/KRLE skal være et objektivt, kritisk og pluralistisk fag som ikke er forkynnende. Det betyr at faget ikke skal lære opp til tro, men om ulike religioner. Ingen religion skal bli fremstilt som den riktige religion. Da kan i alle fall ikke skolen ta ansvar for at konfirmantene vet hva det vil si å være en kristen. Det skolen skal ta ansvar for er at elevene vet hva kristendommen handler om. Det er en betydelig forskjell.

Jeg avslutter med Lindas første punkt: Få elever vet hvorfor de blant annet får påskeferie.
Jeg vil tro flere enn tre i klassen din vet hvorfor vi har påske og hvorfor vi feirer jul – historisk sett. Hvis ikke, så er det i så fall ikke læreplanens skyld. For det er ikke sånn at læreren selv kan bestemme pensum. Læreren skal følge læreplanen, som nå har fått mer tid til kristendom i seg.

Vi er ikke mange nok som vil ha verdens beste jobb

Om et års tid er kanskje forberedelsene mine til neste skoleår noe annerledes. I år forbereder jeg en masteroppgave, noe som markerer begynnelsen på slutten av min lektorutdanning. Neste år er jeg kanskje ferskvare fra utdanningsinstitusjonen og skal ut i klasserommet. Jeg kjenner allerede en enorm respekt for det jeg skal gjøre om et år – å ta fatt på en av verdens viktigste og beste jobber.

For fire og et halvt års tid gikk søknadsfristen på Samordna Opptak ut. Jeg fikk høre jeg hadde karakterene til å bli ”noe annet enn en lærer”. Jeg kunne bli ganske mye annet med bedre lønn og fast arbeidstid. Jeg søkte allikevel på en lektorutdanning i religion og samfunnsfag. Jeg likte meg såpass godt i skolen at jeg ville bidra til at de som kom etter meg skulle ha et like godt forhold til skolen som jeg har hatt. Jeg ville være med å vekke engasjement i elevene mine som samfunnsfagslærer. Jeg ville bidra til at elevene mine forstår at religion faktisk er noe som mennesker lever i hver eneste dag. Jeg ville være med på noe så stort som å forme fremtiden. Jeg ville rett og slett ha verdens beste jobb.

Dessverre er vi ikke mange nok som vil ha verdens beste jobb. Norge mangler lærere og kommer til å mangle lærere i fremtiden. Det er lærermangel og den kommer til å øke. Svaret til å rekruttere lærere har vært slagordet om en bedre skole og bedre lærere. For lærerne i skolen i dag er ikke gode nok, tydeligvis. De leverer ikke gode nok resultater på internasjonale tester. Oslo Høyre sier at bedre lærere vil gi dyktige og motiverte elever. Jeg vil påstå at mange av dagens lærere er mer enn gode nok til å gi dyktige og motiverte elever. Men det er ikke godt nok. Svaret til Regjeringen er bedre lærere. Andre partier ønsker seg flere lærere. Men hva er i veien med flere og dyktige lærere?

Vi trenger flere som vil ha verdens beste jobb. Andre enn lærere selv må begynne å snakke skolen opp, og ikke tråkke læreryrket langt ned i søla. Det at 1 av 4 ikke fullfører videregående er ikke lærernes skyld. Politikerne må ta sin del av skylden her. Jeg tror man skal lete langt og lenge for å finne en lærer som ikke ønsker at elevene sine skal fullføre med mestringsfølelse. Hadde de bare hatt det de trenger for å få det til. Det er her politikerne hittil har feilet. Lærerne gjør det beste de kan. Og de er dyktige nok. Er ikke staten Norge i dag et godt eksempel på det? Det fungerer jo så det suser. Skolen kan da ikke være så ille som mediebildet skal ha det til.

Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg vil bli lærer når alle snakker negativt om yrket mitt. Om arbeidsinnsatsen min. Tviler på min faglige kompetanse, som jeg tross alt bruker fem år på å tilegne meg. Men om ikke lenge kan jeg ta fatt på den store gleden det er å møte elevene mine hver dag. Jeg kan se når de endelig forstår noe de har jobbet hardt med. Jeg kan endelig være lærer. Jeg kan endelig begynne i verdens beste jobb. Jeg kan bli med på å forme fremtiden. Dessverre er vi ikke mange nok.

KRLE som tros- og livssynspolitikk?

Jeg har brukt sommeren til å bla gjennom en drøss av dokumenter som kan knyttes til KRLE-debatten.
Et av dokumentene jeg har lest er den politiske plattformen for Solberg I-regjeringen. I dette dokumentet var jeg på jakt etter regjeringens nøyaktige ord for endringen av RLE til KRLE.

Siden den gangen har jeg stusset veldig på en ting. Endringene i RLE-faget var ikke å finne i kapittelet om kunnskap, noe jeg ikke skjønte. RLE er jo et ordinært skolefag og endringene regjeringen skulle foreta burde etter min mening stå i kunnskapskapittelet. Jeg bladde derfor gjennom hele plattformen og fant til slutt noe om RLE-endringene. I kapittel 7: Fornyelse, administrasjon og kirke (side 37).

Det fremkommer av læreplanen for RLE som gjaldt frem til KRLE trådte i kraft 1. august 2015, at faget er et ordinært skolefag. Hvorfor skal et ordinært skolefag ikke plasseres i kunnskapskapittelet sammen med all annen utdanningspolitikk? Endringer i et ordinært skolefag hører ikke hjemme under kapittelet som tar for seg tros- og livssynspolitikken vår. Det hører hjemme sammen med all annen politikk som vedgår skolen vår. Jeg sliter med å forstå hvorfor Regjeringen har gjort som de har gjort her, og til slutt sender dette uheldige signaler om fagets status som et ordinært skolefag.

Trine Skei Grande mente på Twitter at dette stod under tros- og livssynspolitikk fordi Regjeringen har monopol på å bestemme dette, og hun var enig i at faget nå var blitt tros- og livssynspolitikk. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen svarte ikke i denne twittersamtalen. Men jeg fikk anledning til å stille han et spørsmål i etterkant av #holdløftene-debatten 24. august. Hvorfor har Regjeringen plassert et ordinært skolefag under denne seksjonen? Røe Isaksen hadde ikke et godt svar; han var ikke engang klar over dette selv. For å sitere fyren : «Det er kjempeteit!».

Så, hva er det som gjelder? Jeg skjønner fortsatt ikke om det er tros- og livssynspolitikk eller kunnskapspolitikk. For Regjeringens skyld, så håper jeg de rydder opp i rotet sitt og gjør det som er rett: KRLE er kunnskapspolitikk. Det hører sammen med resten av skolepolitikken til regjeringen, ikke kirkepolitikken.

Hvorfor KRLE?

Temaet for min masteroppgave er det nye KRLE-faget som trådte i kraft 1. august i år.
Det nye med dette faget er K’en inn i navnet slik at navnet nå lyder kristendom, religion, livssyn og etikk. I faget skal også omlag halvparten av undervisningstiden rettes mot kristendom. Dette ble vedtatt i Stortinget juni 2015.

Jeg skal bli religionslærer etter hvert. Om det er på ungdomsskolen eller videregående vet jeg ikke enda. Men religionsfaget, uavhengig av nivå, er et fag jeg er glad i og som jeg gleder meg til å undervise i. Derfor burde det engasjere noe i meg når faget endres av politikerne. Og det gjorde det virkelig.

Jeg har altså valgt et tema for masteroppgaven som engasjerer meg veldig – også personlig. Jeg har mine meninger om endringene som jeg ikke har vært redd for å uttrykke. Å skrive en masteroppgave knyttet til noe jeg har en egen interesse i, blir utfordrende. Men i forbindelse med masteroppgaven er mine meninger uvesentlig. Jeg skal kun forholde meg til det dokumentene jeg har valgt ut har å si meg. Jeg er heller ikke redd for å endre mening i løpet av prosessen. Utfallet av hva jeg skal jobbe med de neste månedene er uklart, og det er jeg innstilt på.

Jeg håper at jeg i løpet av disse månedene blir enda bedre kjent med det norske religionsfaget og grunnlaget for hvorfor vi har det. Dette gjelder også grunnlaget for hvorfor Regjeringen mente det var nødvendig med en revidering av læreplanen. Jeg håper på å skape en bedre forståelse hos meg selv, og for de som eventuelt måtte ha interesse av å lese det ferdige produktet.
Religionsfaget er et fag jeg er glad i og ønsker mer innsikt i. En masteroppgave er en glimrende mulighet til å gjøre noe slikt!

Hei masterlivet.

Hei min nye blogg.

Jeg har opprettet en blogg, dere!
Jeg fikk et tips om å opprette en blogg i forbindelse med masteroppgaven og livet rund, så jeg prøver meg. Bloggen vil jeg bruke til å skrive litt løst og ledig rundt masteroppgaven og masterlivet, både oppturer og nedturer. Og ikke minst om all kaffe, sjokolade og mangel på trening dette studieåret vil inneholde. Andre innslag av skole/utdanningspolitikk kan også forekomme, so beware. Jeg ser også for meg at dette året kommer til å gå altfor fort til at jeg egentlig får med meg så mye av det, så da kan en blogg være et (u)hyggelig tilbakeblikk å se på, når oppgaven endelig er innlevert.

Masteroppgaven er fortsatt helt i startfasen. Tema er fastlagt og metode er snart fastlagt. Problemstilling vil følge deretter. Mer om masteroppgaven kan du lese her. Denne siden vil bli oppdatert fortløpende når mer faller på plass.

Foreløpig brukes tiden til å finne ut av hva jeg egentlig skal bruke tiden på dette året. Det vet jeg jo ikke helt enda.

Er du interessert i å følge den humpete veien mot en fiks ferdig masteroppgave og andre ting i mitt kommende masterliv er det bare å følge med. Jeg kan garantere at det ikke blir noe «dagens outfit»-poster. 100 %.